lys og mørke

med denne sykdomsreisen har jeg forstått så mangt, det har ikke vært en reise for lærdom, for å utforske, for å finne men det har vært en reise for å søke i stillheten. for å søke i det rene, for å få ro og fred. for å finne magien i alt det skjøre, det lille, de bittesmå bevegelser. nå forstår jeg med ett, alt, hvorfor jeg skulle ut i denne verden nå. fordi jeg har følt meg så utrygg på meg selv, skjelvende brikker. men nå ser jeg at de små riper av usikkerhet og mørke aldri kan dytte meg så meget hardt, de kan bare tære litt på med jevne mellomrom. lyset, roen og gleden er sann, så lenge jeg er rolig og i ett med verden kan ingen stormer knekke meg, dytte meg over ende. de kan bare skrape litt, gjøre litt vondt men ikke noe mer. lyset er ekte, grumset er ingenting.

bitteliten skjør blomst

tåken smyger seg omhyggelig om trærne og jordene, over menneskeansikt og hender. 

skjørt, skjørt glass. for tiden føler jeg meg gjennomsiktig, uten et ansikt eller tydelige øyne. litt som et vandrende spøkelse. så sårbar og fryktelig liten. 

med bare noen få  ord eller handlinger velter jeg over ende, 123, det trenger ikke å være noe mer enn et kjølig vindpust eller noen få ord.

eller kanskje en bevegelse eller handling for mye

skjørt, skjørt glass, 

men selv om jeg er veldig liten, sliten og syk flyter jeg på en lys bølge, skriver brev, koker kakao, drikker chaga og urtete, hviler, tygger vitaminer, spiser epler og mandler, gode ting. tenker at alt er som det skal være og at kroppen begynner å fungere når den er klar, klar til å danse, gjøre yoga, strekke seg som en sjøstjerne mot sola og skyene.

for noen dager siden gikk jeg ut i hagen og plukket blomster, duftet på røtter og kjente på det fuktige gresset under føttene og tærne mine. det var godt, å puste litt med de friske blomstene

blomster, lys og kjærlighet. 

Står på hodet mitt

Jeg er en svevende sky, jeg er en liten blåklokke, jeg står på hendene og hodet, svaier kroppen frem og tilbake, står oppreist gjennom de hardeste vindslag, jeg skriver ord, mange ord, ordene triller sakte sakte bortover nedover sidelengs og får meg ut av mørket. Mørket som stopper hver eneste tanke, jeg beveger meg ut. Ut av det sorte rommet, inn i lyset.

Klumpen i halsen sitter der fortsatt, hardt, stiv kropp, stivt ansikt. Men jeg er ute, i det klare sollyset med musikk i ørene, varme tepper, te og bøker. Blar litt, ordene stokker seg, får dem ikke inn. Lukker øynene, den kjølige vinden lar grenene og håret mitt danse, solstrålene varmer den kjølige huden min, dyrker fregner på nese, hake og kinn.

Liker ord, liker smaker, former, alt som former og spretter ut av tunga mi

Morgenskriblerier

Enkelte dager, stunder og sekunder våkner jeg opp i en stor utrygghet, de store tankene som jeg ikke klarer å gripe hånd om går i sirkler, de skraper litt og skjærer litt inni meg. Sirkler rundt meg selv, fanger meg med et tykt tau til jeg står helt stille, som en ubevegelig statue av stein. Kanskje av marmor eller en blå vakker skinnende sten, som havet. Da blir stillheten min beste venn, en trygghet de andre ikke forstår. Ofte føler jeg meg litt for usynlig eller borte eller noe annet som ikke er fint, derfor har jeg begynt å tenke på en liten boble som jeg lever i. Der ingen andre enn jeg slipper inn der er det trygt og ingen kan gjøre meg vondt. Hvit lilla lys boble

Minuttene tikker forsiktig forbi meg, noen ganger lever jeg i dem, andre ganger utenfor. Et lite tips: om noen tanker er veldig sterke og skumle kan man tenke at jeg har en tanke om etc etc, istedenfor jeg er. eller en følelse for da setter man det litt utenfor seg selv, det blir mindre skummelt og man blir roligere. Jeg synes det hjelper til mange ting.

Blomster til dere alle.

Blødende blomst

Jeg skrev et lite brev til en venn, et beskrivende brev for å la alt det mørke absorbere i skinnende sollys en iskald morgen. For å la alle de mørke tanker absorbere til tykt grått støv, til å forsvinne til ingenting. Kanskje de krymper inn i et sort hull. Det gjorde det lettere å puste, å føle vanndråpene som sildret nedover ganen, fingrene mine som stryker varsomt over mine kinn og knær. Jeg er blødende voksende blomst som lar alle sorte sorger renne ut i store og små favner. Om dagen fossblør jeg, blødende tårer, et blødende hjertet, dødt blod som renner ut av hele kroppen. Det blir en oversvømmelse av dødt blod, jeg ser ikke annet. Det er rødt og dødt overalt. Jo mer jeg vokser, jo mer blør jeg. Nå renner de siste dråpene ut, jeg kjenner at det dirrer i hver eneste muskel som renser seg for råttent blod. Jeg vokser jeg vokser, en voksende blødende blomst. Jo mer jeg vokser,  jo mer blør jeg, jeg blomstrer, jeg blør, jeg smiler, jeg gråter, jeg ler. Det er godt å kjenne sorgen, å kjenne at man vokser, å akseptere alt som er vondt. Å slippe følelsene ut i store strømmer av tårer, sang og ord. Jeg renser, jeg lever, jeg forsvinner i små og store bølger, jeg kommer tilbake fra de dypeste reiser. 

Om nettene lyser stjernene klart over meg, over mitt ansikt og mine hender. Renser såvidt igjennom de dypeste tanker. Jeg lukker øyenlokkene for å la drømmeverden hente meg, idet jeg lukker dem skinner et stjerneklart lys foran meg. En sirkel, som blir større og større for hver natt. En dag når jeg lyset, jeg strekker hendene mot det men det glipper imellom fingrene mine. Det er ikke plass, ikke ennå. Imellomtiden deler jeg tekopper med gode venner, hekler litt, vandrer mellom skogens vakre stillhet, former bilder på lerreter, spiser grønnsaker og smiler når det ikke gjør vondt. 

Jeg har ikke skrevet på lang tid, det føles godt å skape noe. Små enkle ord og bokstaver som jeg setter bortover en rekke, som stabler seg bortover hardt og bestemt. Noen lette og formløse, andre harde og bastante. Det er merkelig med ord, men det er en av de tingene jeg forstår. Ord ord ord, de er trygge og alltid tilstede selv om jeg til tider blir blind i det sorte mørket, i den tykke tåken finnes ordene. Utenfor meg selv, de vakre ordene.