Enkelte dager, stunder og sekunder våkner jeg opp i en stor utrygghet, de store tankene som jeg ikke klarer å gripe hånd om går i sirkler, de skraper litt og skjærer litt inni meg. Sirkler rundt meg selv, fanger meg med et tykt tau til jeg står helt stille, som en ubevegelig statue av stein. Kanskje av marmor eller en blå vakker skinnende sten, som havet. Da blir stillheten min beste venn, en trygghet de andre ikke forstår. Ofte føler jeg meg litt for usynlig eller borte eller noe annet som ikke er fint, derfor har jeg begynt å tenke på en liten boble som jeg lever i. Der ingen andre enn jeg slipper inn der er det trygt og ingen kan gjøre meg vondt. Hvit lilla lys boble
Minuttene tikker forsiktig forbi meg, noen ganger lever jeg i dem, andre ganger utenfor. Et lite tips: om noen tanker er veldig sterke og skumle kan man tenke at jeg har en tanke om etc etc, istedenfor jeg er. eller en følelse for da setter man det litt utenfor seg selv, det blir mindre skummelt og man blir roligere. Jeg synes det hjelper til mange ting.
Blomster til dere alle.
Det var fint skrive!
SvarSlettEitt av dei fyrste skritta er å distansera seg frå tankane. Før ein klarer det, er nesten alt umogleg, av di tankane kan gjera kva dei vil med deg. Det største eg har oppdaga nyleg, er at eg ikkje alltid treng å diskutera med desse tankane. Tidlegare ville eg prøvd å snakka dei destruktive tankane til fornuft, berre for å få endå fleire destruktive tankar som argumenterer attende. Då er det lurare å berre tenkje "der kom _den_ tanken igjen, ja", og la han kræsje mot veggen i hovudet ditt heilt til han gjev opp.