bitteliten skjør blomst

tåken smyger seg omhyggelig om trærne og jordene, over menneskeansikt og hender. 

skjørt, skjørt glass. for tiden føler jeg meg gjennomsiktig, uten et ansikt eller tydelige øyne. litt som et vandrende spøkelse. så sårbar og fryktelig liten. 

med bare noen få  ord eller handlinger velter jeg over ende, 123, det trenger ikke å være noe mer enn et kjølig vindpust eller noen få ord.

eller kanskje en bevegelse eller handling for mye

skjørt, skjørt glass, 

men selv om jeg er veldig liten, sliten og syk flyter jeg på en lys bølge, skriver brev, koker kakao, drikker chaga og urtete, hviler, tygger vitaminer, spiser epler og mandler, gode ting. tenker at alt er som det skal være og at kroppen begynner å fungere når den er klar, klar til å danse, gjøre yoga, strekke seg som en sjøstjerne mot sola og skyene.

for noen dager siden gikk jeg ut i hagen og plukket blomster, duftet på røtter og kjente på det fuktige gresset under føttene og tærne mine. det var godt, å puste litt med de friske blomstene

blomster, lys og kjærlighet.