lys og mørke

med denne sykdomsreisen har jeg forstått så mangt, det har ikke vært en reise for lærdom, for å utforske, for å finne men det har vært en reise for å søke i stillheten. for å søke i det rene, for å få ro og fred. for å finne magien i alt det skjøre, det lille, de bittesmå bevegelser. nå forstår jeg med ett, alt, hvorfor jeg skulle ut i denne verden nå. fordi jeg har følt meg så utrygg på meg selv, skjelvende brikker. men nå ser jeg at de små riper av usikkerhet og mørke aldri kan dytte meg så meget hardt, de kan bare tære litt på med jevne mellomrom. lyset, roen og gleden er sann, så lenge jeg er rolig og i ett med verden kan ingen stormer knekke meg, dytte meg over ende. de kan bare skrape litt, gjøre litt vondt men ikke noe mer. lyset er ekte, grumset er ingenting.

bitteliten skjør blomst

tåken smyger seg omhyggelig om trærne og jordene, over menneskeansikt og hender. 

skjørt, skjørt glass. for tiden føler jeg meg gjennomsiktig, uten et ansikt eller tydelige øyne. litt som et vandrende spøkelse. så sårbar og fryktelig liten. 

med bare noen få  ord eller handlinger velter jeg over ende, 123, det trenger ikke å være noe mer enn et kjølig vindpust eller noen få ord.

eller kanskje en bevegelse eller handling for mye

skjørt, skjørt glass, 

men selv om jeg er veldig liten, sliten og syk flyter jeg på en lys bølge, skriver brev, koker kakao, drikker chaga og urtete, hviler, tygger vitaminer, spiser epler og mandler, gode ting. tenker at alt er som det skal være og at kroppen begynner å fungere når den er klar, klar til å danse, gjøre yoga, strekke seg som en sjøstjerne mot sola og skyene.

for noen dager siden gikk jeg ut i hagen og plukket blomster, duftet på røtter og kjente på det fuktige gresset under føttene og tærne mine. det var godt, å puste litt med de friske blomstene

blomster, lys og kjærlighet. 

Står på hodet mitt

Jeg er en svevende sky, jeg er en liten blåklokke, jeg står på hendene og hodet, svaier kroppen frem og tilbake, står oppreist gjennom de hardeste vindslag, jeg skriver ord, mange ord, ordene triller sakte sakte bortover nedover sidelengs og får meg ut av mørket. Mørket som stopper hver eneste tanke, jeg beveger meg ut. Ut av det sorte rommet, inn i lyset.

Klumpen i halsen sitter der fortsatt, hardt, stiv kropp, stivt ansikt. Men jeg er ute, i det klare sollyset med musikk i ørene, varme tepper, te og bøker. Blar litt, ordene stokker seg, får dem ikke inn. Lukker øynene, den kjølige vinden lar grenene og håret mitt danse, solstrålene varmer den kjølige huden min, dyrker fregner på nese, hake og kinn.

Liker ord, liker smaker, former, alt som former og spretter ut av tunga mi

Morgenskriblerier

Enkelte dager, stunder og sekunder våkner jeg opp i en stor utrygghet, de store tankene som jeg ikke klarer å gripe hånd om går i sirkler, de skraper litt og skjærer litt inni meg. Sirkler rundt meg selv, fanger meg med et tykt tau til jeg står helt stille, som en ubevegelig statue av stein. Kanskje av marmor eller en blå vakker skinnende sten, som havet. Da blir stillheten min beste venn, en trygghet de andre ikke forstår. Ofte føler jeg meg litt for usynlig eller borte eller noe annet som ikke er fint, derfor har jeg begynt å tenke på en liten boble som jeg lever i. Der ingen andre enn jeg slipper inn der er det trygt og ingen kan gjøre meg vondt. Hvit lilla lys boble

Minuttene tikker forsiktig forbi meg, noen ganger lever jeg i dem, andre ganger utenfor. Et lite tips: om noen tanker er veldig sterke og skumle kan man tenke at jeg har en tanke om etc etc, istedenfor jeg er. eller en følelse for da setter man det litt utenfor seg selv, det blir mindre skummelt og man blir roligere. Jeg synes det hjelper til mange ting.

Blomster til dere alle.

Blødende blomst

Jeg skrev et lite brev til en venn, et beskrivende brev for å la alt det mørke absorbere i skinnende sollys en iskald morgen. For å la alle de mørke tanker absorbere til tykt grått støv, til å forsvinne til ingenting. Kanskje de krymper inn i et sort hull. Det gjorde det lettere å puste, å føle vanndråpene som sildret nedover ganen, fingrene mine som stryker varsomt over mine kinn og knær. Jeg er blødende voksende blomst som lar alle sorte sorger renne ut i store og små favner. Om dagen fossblør jeg, blødende tårer, et blødende hjertet, dødt blod som renner ut av hele kroppen. Det blir en oversvømmelse av dødt blod, jeg ser ikke annet. Det er rødt og dødt overalt. Jo mer jeg vokser, jo mer blør jeg. Nå renner de siste dråpene ut, jeg kjenner at det dirrer i hver eneste muskel som renser seg for råttent blod. Jeg vokser jeg vokser, en voksende blødende blomst. Jo mer jeg vokser,  jo mer blør jeg, jeg blomstrer, jeg blør, jeg smiler, jeg gråter, jeg ler. Det er godt å kjenne sorgen, å kjenne at man vokser, å akseptere alt som er vondt. Å slippe følelsene ut i store strømmer av tårer, sang og ord. Jeg renser, jeg lever, jeg forsvinner i små og store bølger, jeg kommer tilbake fra de dypeste reiser. 

Om nettene lyser stjernene klart over meg, over mitt ansikt og mine hender. Renser såvidt igjennom de dypeste tanker. Jeg lukker øyenlokkene for å la drømmeverden hente meg, idet jeg lukker dem skinner et stjerneklart lys foran meg. En sirkel, som blir større og større for hver natt. En dag når jeg lyset, jeg strekker hendene mot det men det glipper imellom fingrene mine. Det er ikke plass, ikke ennå. Imellomtiden deler jeg tekopper med gode venner, hekler litt, vandrer mellom skogens vakre stillhet, former bilder på lerreter, spiser grønnsaker og smiler når det ikke gjør vondt. 

Jeg har ikke skrevet på lang tid, det føles godt å skape noe. Små enkle ord og bokstaver som jeg setter bortover en rekke, som stabler seg bortover hardt og bestemt. Noen lette og formløse, andre harde og bastante. Det er merkelig med ord, men det er en av de tingene jeg forstår. Ord ord ord, de er trygge og alltid tilstede selv om jeg til tider blir blind i det sorte mørket, i den tykke tåken finnes ordene. Utenfor meg selv, de vakre ordene.  

plastrer

jeg svøper meg selv inn i et plaster.
hele min kropp, alle mine tanker.
plastrer plastrer plastrer.
Flere timer hver eneste dag i flere år,
for å holde balansen og ikke la alt rakne.
leker gjemsel med meg selv.

alle de åpne blødende sårene blir trykt langt innover ribbeina
jeg fortsetter å plastre, vil ikke, kan ikke snu,
plastrer plastrer plastrer

etter mange år ble sårene betente, stormende og vonde.
det presset på i all sin makt.
følelsene og alle de betente og dype sårene brøt ut
storm og harde vindkast
ikke et minutt med hvile

stormen varte i omkring to år
før det stilnet og døden ble ens eneste venn

stillheten kom og lukket meg inne i en boble, et glass
der ingenting hender og ingenting kan føles eller
tenkes
klart med et
forstørrelsesglass

jeg ville ut
fortsatte å plastre
plastre plastre plastre

alt var trykt hardt og brutalt sammen
Sårene bløder ennå
det renner blod nedover vindusruten min

etter lang tid, skremmende
tid
altfor lang
men samtidig
kort
tid
dro jeg av et plaster
to
tre
plaster

gjemte mine øyne bak de blodrøde gardiner
det var for mye blod som presset ut
blod på mine hender, føtter
og øyenlokk

hjerte blør, jeg tror jeg dør
om dere bare kan se
hva det er jeg må leve med
værsåsnill hold meg i mine armer, la meg våkne nå
og ikke gå

enda flere liter og år med dødt og råttent blod
skal sildre ut igjennom munnen
ut ut ut
bort bort bort
vekk vekk vekk

jeg knipser med fingrene, klyper meg selv i armen
finnes jeg fortsatt

det er fortsatt mange hundre plaster igjen
å rive vekk
å la blodet strømme fritt

men når blodet strømmer har jeg ingen kontroll
hold rundt meg ber jeg dere, vern om meg
for jeg trenger mennesker som passer på,
og ikke lar meg gå
for ellers vil jeg ikke stoppe å blø
før jeg er dø

Bittesmå dikt

De andre, mennesker utenfor mitt hodet
kaller meg en solstråle
og jeg funderer over:
hva betyr dette
finner en betydning, en essens, en form
en stråle som lyser like klart som en sol

men lyset sloknet inni meg for mange år siden
det har begynt å slippe små stråler ut
jeg knuses i min egen hånd
men nå er alt innvendig malt sort
og det er mine øyne også

sortmalte blikk
jeg tåler ikke disse bekymrede ansiktsuttrykk
øyne som stirrer inn i mine sorte øyne
som ikke gir et eneste tegn til livskraft
bare død og fordervelse

ingen forstår
at hver dag så er det såvidt jeg holder ut
med oksygen i magen
og vann i tekopper
teller sekunder

for noen dager siden knuste jeg et vinglass
på et varmt baderomsgulv
jeg la glasskår over hele min nakne kropp
lot de synke inn
betraktet de glinsende og skarpe skår
tenkte på at dette er sjelen min
sår og fylt med vonde skår