bitteliten skjør blomst

tåken smyger seg omhyggelig om trærne og jordene, over menneskeansikt og hender. 

skjørt, skjørt glass. for tiden føler jeg meg gjennomsiktig, uten et ansikt eller tydelige øyne. litt som et vandrende spøkelse. så sårbar og fryktelig liten. 

med bare noen få  ord eller handlinger velter jeg over ende, 123, det trenger ikke å være noe mer enn et kjølig vindpust eller noen få ord.

eller kanskje en bevegelse eller handling for mye

skjørt, skjørt glass, 

men selv om jeg er veldig liten, sliten og syk flyter jeg på en lys bølge, skriver brev, koker kakao, drikker chaga og urtete, hviler, tygger vitaminer, spiser epler og mandler, gode ting. tenker at alt er som det skal være og at kroppen begynner å fungere når den er klar, klar til å danse, gjøre yoga, strekke seg som en sjøstjerne mot sola og skyene.

for noen dager siden gikk jeg ut i hagen og plukket blomster, duftet på røtter og kjente på det fuktige gresset under føttene og tærne mine. det var godt, å puste litt med de friske blomstene

blomster, lys og kjærlighet. 

Står på hodet mitt

Jeg er en svevende sky, jeg er en liten blåklokke, jeg står på hendene og hodet, svaier kroppen frem og tilbake, står oppreist gjennom de hardeste vindslag, jeg skriver ord, mange ord, ordene triller sakte sakte bortover nedover sidelengs og får meg ut av mørket. Mørket som stopper hver eneste tanke, jeg beveger meg ut. Ut av det sorte rommet, inn i lyset.

Klumpen i halsen sitter der fortsatt, hardt, stiv kropp, stivt ansikt. Men jeg er ute, i det klare sollyset med musikk i ørene, varme tepper, te og bøker. Blar litt, ordene stokker seg, får dem ikke inn. Lukker øynene, den kjølige vinden lar grenene og håret mitt danse, solstrålene varmer den kjølige huden min, dyrker fregner på nese, hake og kinn.

Liker ord, liker smaker, former, alt som former og spretter ut av tunga mi