plastrer

jeg svøper meg selv inn i et plaster.
hele min kropp, alle mine tanker.
plastrer plastrer plastrer.
Flere timer hver eneste dag i flere år,
for å holde balansen og ikke la alt rakne.
leker gjemsel med meg selv.

alle de åpne blødende sårene blir trykt langt innover ribbeina
jeg fortsetter å plastre, vil ikke, kan ikke snu,
plastrer plastrer plastrer

etter mange år ble sårene betente, stormende og vonde.
det presset på i all sin makt.
følelsene og alle de betente og dype sårene brøt ut
storm og harde vindkast
ikke et minutt med hvile

stormen varte i omkring to år
før det stilnet og døden ble ens eneste venn

stillheten kom og lukket meg inne i en boble, et glass
der ingenting hender og ingenting kan føles eller
tenkes
klart med et
forstørrelsesglass

jeg ville ut
fortsatte å plastre
plastre plastre plastre

alt var trykt hardt og brutalt sammen
Sårene bløder ennå
det renner blod nedover vindusruten min

etter lang tid, skremmende
tid
altfor lang
men samtidig
kort
tid
dro jeg av et plaster
to
tre
plaster

gjemte mine øyne bak de blodrøde gardiner
det var for mye blod som presset ut
blod på mine hender, føtter
og øyenlokk

hjerte blør, jeg tror jeg dør
om dere bare kan se
hva det er jeg må leve med
værsåsnill hold meg i mine armer, la meg våkne nå
og ikke gå

enda flere liter og år med dødt og råttent blod
skal sildre ut igjennom munnen
ut ut ut
bort bort bort
vekk vekk vekk

jeg knipser med fingrene, klyper meg selv i armen
finnes jeg fortsatt

det er fortsatt mange hundre plaster igjen
å rive vekk
å la blodet strømme fritt

men når blodet strømmer har jeg ingen kontroll
hold rundt meg ber jeg dere, vern om meg
for jeg trenger mennesker som passer på,
og ikke lar meg gå
for ellers vil jeg ikke stoppe å blø
før jeg er dø

Bittesmå dikt

De andre, mennesker utenfor mitt hodet
kaller meg en solstråle
og jeg funderer over:
hva betyr dette
finner en betydning, en essens, en form
en stråle som lyser like klart som en sol

men lyset sloknet inni meg for mange år siden
det har begynt å slippe små stråler ut
jeg knuses i min egen hånd
men nå er alt innvendig malt sort
og det er mine øyne også

sortmalte blikk
jeg tåler ikke disse bekymrede ansiktsuttrykk
øyne som stirrer inn i mine sorte øyne
som ikke gir et eneste tegn til livskraft
bare død og fordervelse

ingen forstår
at hver dag så er det såvidt jeg holder ut
med oksygen i magen
og vann i tekopper
teller sekunder

for noen dager siden knuste jeg et vinglass
på et varmt baderomsgulv
jeg la glasskår over hele min nakne kropp
lot de synke inn
betraktet de glinsende og skarpe skår
tenkte på at dette er sjelen min
sår og fylt med vonde skår

sent i september

Dette er et hjerte, en form, noe abstrakt og skjørt og vakkert. Det lyser kraftig inni oss alle, et lys, en sjel, noen kaller det Gud. jeg kaller det livets kraft (noe vakkert og sjelelig).

Det ligger fortsatt psykdom strødd utover hele hjertet mitt, små sorte hull som jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle, Det stikker og gnager, jeg glemmer, sover, løper, står på hendene og hodet, faller, danser under månelyset, tenker på eventyrere, 

Det er som å være splittet i to, for jeg er til tider så lykkelig men så plutselig faller alt sammen, det gir ingen logikk.

Skogssysler

Her er bittesmå utsnitt, litt liv fra en søndag i september der hjertet var fylt med uendelig mye ro og kjærlighet. Skogen er så uendelig vakker med tid og rom til oss alle for å fylle hjertene våre med harmoni som sankes inn i store tekopper og varme smil.