jeg svøper meg selv inn i et plaster.
hele min kropp, alle mine tanker.
plastrer plastrer plastrer.
Flere timer hver eneste dag i flere år,
for å holde balansen og ikke la alt rakne.
leker gjemsel med meg selv.
alle de åpne blødende sårene blir trykt langt innover ribbeina
jeg fortsetter å plastre, vil ikke, kan ikke snu,
plastrer plastrer plastrer
etter mange år ble sårene betente, stormende og vonde.
det presset på i all sin makt.
følelsene og alle de betente og dype sårene brøt ut
storm og harde vindkast
ikke et minutt med hvile
stormen varte i omkring to år
før det stilnet og døden ble ens eneste venn
stillheten kom og lukket meg inne i en boble, et glass
der ingenting hender og ingenting kan føles eller
tenkes
klart med et
forstørrelsesglass
jeg ville ut
fortsatte å plastre
plastre plastre plastre
alt var trykt hardt og brutalt sammen
Sårene bløder ennå
det renner blod nedover vindusruten min
etter lang tid, skremmende
tid
altfor lang
men samtidig
kort
tid
dro jeg av et plaster
to
tre
plaster
gjemte mine øyne bak de blodrøde gardiner
det var for mye blod som presset ut
blod på mine hender, føtter
og øyenlokk
hjerte blør, jeg tror jeg dør
om dere bare kan se
hva det er jeg må leve med
værsåsnill hold meg i mine armer, la meg våkne nå
og ikke gå
enda flere liter og år med dødt og råttent blod
skal sildre ut igjennom munnen
ut ut ut
bort bort bort
vekk vekk vekk
jeg knipser med fingrene, klyper meg selv i armen
finnes jeg fortsatt
det er fortsatt mange hundre plaster igjen
å rive vekk
å la blodet strømme fritt
men når blodet strømmer har jeg ingen kontroll
hold rundt meg ber jeg dere, vern om meg
for jeg trenger mennesker som passer på,
og ikke lar meg gå
for ellers vil jeg ikke stoppe å blø
før jeg er dø
